Den internasjonale bokdagen

Tirsdag 23. april 2013 publiserte Svein Olav B. Langåker en artikkel som omhandler dagens interesse for bøker. Denne artikkelen ble skrevet på den internasjonale bokdagen, og i sammenheng med dette fikk vi i oppgave å lese og kommentere Langåker sin artikkel. Dagens samfunn er sterkt preget av det teknologiske fremskrittet. Nettaviser, nettbrett, smarttelefoner, ebooks og lydbøker er dagligkost for de fleste. Men hva har dette og si for bøkenes posisjon? Er det fortsatt interesse for bøker? Det er dette spørsmålet artikkelen tar opp.

Artikkelen sier at hele 25 prosent leser trykte bøker på fritiden på en gjennomsnittsdag, og de fleste av disse er kvinner. Dette tallet er relativt stabilt, men andelen som leser trykte aviser har sunket betydelig. Teksten tar også opp hvem som er de ivrigeste bokleserene. Vi får vite at kvinner med høy utdanning er de som leser flest bøker.

Artikkelen inneholder en faktaboks med statistikk, tall og opplysninger knyttet til befolkningens interesse for bøker. Denne konstanterer at andelen som leser bøker er relativt høy og stabil. Den sier også at kvinner er de som leser mest, og favorittsjageren er skjønnlitteratur. Dette var ikke særlig overraskende. Selv merker jeg at mine jentevenner er mye ivrigere lesere enn guttevennene mine. Og når vi en sjelden gang diskuterer bøker vi har lest, er det aldri faktabøker eller biografier som blir nevnt. Favorittsjangeren er helt klart skjønnlitteratur, og da spesielt romaner.

I sammenheng med den internasjonale bokdagen vil jeg anbefale en bok til alle mine lesere. Jeg vil anbefale en bok jeg mener har det aller meste. Den er søt, spennende, rørende, trist, glad, morsom og litt annerledes. Boken heter Mofongo, og er skrevet av forfatteren Cecilia Samartin. Den handler om en ung gutt med en alvorlig hjertesykdom, og om forholdet han har til sin sterke og karismatiske bestemor. Boken er lettlest, men samtidig dyp og får enn til å tenke. Og selv om boken ender svært trist, mener jeg det er en perfekt "feel-good" bok, som får deg til å sette pris på alt du har. 

Oversettelsesarbeid

Oversettelsesarbeid kan være svært utfordrende, og man møter på flere ulike problemer mens man bearbeider en tekst.. Mange av disse problemene er knyttet til homonymer og idiomer. Homonymer er ord som skrives/uttales likt, men har ulik betydning. For eksempel kan vår være et navn, en årstid og et eiendompronomen  Disse ulike betydningene kan lett skape forvirring. Idiomer er faste språklige uttrykk, som ikke er meningen at skal tas bokstavelig. Disse er svært ulike fra språk til språk, og er derfor vanskelige å oversette. Når man oversetter en tekst fra en kildespråk (originalspråket) til et annet språk (norsk) må man tenke på stilistikken i teksten. En islendingsaga og en moderne sci-fi roman er nok veldig forskjellig med tanke på språk og stil, og dette må oversetteren ta hensyn til. Den må da velge ord og uttrykk som ikke ødelegger, men heller harmonerer med den originale stilistikken. Syntaksen, som er ordstilling og tegnsetting, kan være svært ulikt fra språk til språk. Dersom oversetteren ikke makter å omskrive dette på en god måte, vil teksten blir litt rar og uten god flyt. Dette kan man merke at er tilfellet i mange oversatte tekster. En siste feil eller utfordring som er vanlig i oversettelsesarbeid er slang. I mange bøker, filmer og serier kan vi finne en hyppig bruk av slang. Slang er ofte flyktig, og både tids og stedbestemt  Derfor kan det være utfordrerne for en oversetter og oversette slang på en troverdig måte. I norske bøker og undertekster er ofte engelsk slang oversatt til typisk østlandsk slang. Som for eksempel gutta og søpla  Dette kan bli litt rart hvis vi leser en bok fra favelaen i Brasil, men som har brukt typisk østlandske ord.

Som nevnt ovenfor møter man på mange utfordringer når man skal oversette en tekst, det er derfor naturlig at det også forekommer bommerter og feil. Selv synes jeg oversettelsesarbeid er vanskelig. Da spesielt oversetting fra spansk til norsk, og omvendt  som vi ofte gjør i spansktimene. Som oftest kan jeg alle ordene som skal oversettes, og greier verb bøyingen ganske fint. Men likevel sier læreren at setningen blir feil, og at det ikke er noen god flyt i teksten. Dette er grunnet at ordstillingen i det norske og spanske språket er helt forskjellig. Skal jeg for eksempel beskrive hvor jeg bor på norsk, kan jeg si følgende: “Jeg bor i et rødt hus.” Skulle jeg derimot uttrykt denne setningen på spansk, ville det blitt: “Vivo en una casa rojo (jeg bor i et hus rødt).” Her ser vi tydelig at syntaksen er veldig ulik. Jeg syns også det kan være vanskelig å oversette norsk-engelsk/engelsk-norsk. Når det gjelder å oversette mellom disse språkene, synes jeg det er uttrykkene som er mest utfordrende. Det å oversette et kjent uttrykk ordrett kan fort bli veldig rart. Tenk bare på Petter Solberg sin kjente oversettelse av “men men, det er ikke bare bare.” Da han sa “But but, it’s not only only” er jeg sikker på at det var mange engelskmenn som så underlig på han.

Jefferey James  Pacres, 23.04.2013, Flickr

Petter Solberg sin oversettelse er et eksempel på en tydelig oversettelsebommert
  Solberg har også flere på lager, de fleste har vell sett youtube klippet der han sier på falmende engelsk “it’s not the fart that kills you, it’s the smell.” Feil som dette kan gi oss en god latter, men jeg tviler på at det er like morsomt for den som sier det. Derfor er det viktig å tenke seg om når man oversetter, slik at man slipper slike fadeser.

Den profesjonelle elev

25 oktober 2012 publiserte Axel Fjeldavli, leder i elevorganisasjonen, en artikkel i aftenposten. Overskriften var "Den profesjonelle elev".Denne artikkelen omhandler det norske skolesystemet, med fokus på den norske elev. Hovedbudskapet i teksten, sånn som jeg tolker den, er at den norske elev må begynne å ta ansvar. Elevene må begynne å oppføre seg profesjonelt, men trenger også hjelp fra skolen til dette. For at de norske elevene skal kunne ta mer ansvar, må de også bli tatt seriøst av skolen. Det må settes høyere krav til elevene med tanke på selvstendighet og egen læring, og på denne måten kan elevene bli mer beviste og profesjonelle.

Jeg er veldig enig med mye av det Axel Fjeldavli skriver. Spesielt deler jeg synspunktene hans på bevistgjørelse og det å skape eierskap. Personlig trenger jeg en god dose motivasjon for å holde meg våken og oppmerksom gjennom en hel skoledag, og enda mer når jeg skal fortsette med skolearbeidet hjemme. Dersom jeg ikke vet hvorfor jeg skal gjøre en oppgave, eller føler at jeg bare gjør den fordi læreren må gi oss noe å bruke tiden på, er motivasjonen min nærmest ikke eksisterende. Og resultatet blir deretter. Men dersom læreren gjør meg bevist på oppgaven, og kanskje gir meg mulighet til å påvirke oppgavene og arbeidsmåten, føler jeg at jeg virkelig kan lære noe. Både om tema, og om arbeidsmåter og studieteknikker. Det føles også som oppgaven er mer min, og jeg blir derfor mer oppmuntret til å jobbe profesjonelt med den, og produsere et resultat jeg kan være stolt over.